Demokratiet står i fare
Vi trenger din hjelp!

Hva er TISA? Bli medlem

Folkeaksjonen mot TISA krever at Norge trekker seg fra TISA-forhandlingene og at alle forhandlingsdokumenter offentliggjøres umiddelbart. Videre krever vi at Norge ikke skal slutte seg til liknende avtaler, som TTIP og CETA, og at investor-stat tvisteløsning (ISDS) ikke skal innlemmes i Norges bilaterale investeringsavtaler.

Siste fra bloggen

Facebook-skandalen er et grelt eksempel på misbruk av persondata



Dette er et innlegg av Camilla Hansen, styremedlem i 
Folkeaksjonen mot TISAHun er også koordinator i Handelsgruppa til Attac Norge og er spesielt opptatt av demokrati og handelspolitikk.

Cambridge Analytica-skandalen har gitt oss et innblikk i hvordan informasjonen som selskapene samler inn om oss kan brukes til psykologisk manipulasjon og til å påvirke utfallet av presidentvalg. 


Facebook solgte personlig informasjon om over 50 millioner amerikanske Facebook-brukere – uten deres samtykke og viten – til Cambridge Analytica, som brukte dataene til å målrette og skreddersy politisk reklame og falske nyheter. De sensitive og private opplysningene som Facebook har samlet inn om brukerne gjorde Cambridge Analytica istand til å lage psykologiske profiler av hver enkelt velger, finne ut hvilke former for budskap en person er spesielt mottakelig for og hva som mest effektivt vil kunne endre vedkommendes oppfatninger, uten at personen selv er klar over hva som foregår. I følge selskapets direktører, er det Cambridge Analytica som har «æren» for at Donald Trump nå sitter i Det hvite hus. 

I kjølvannet av #DeleteFacebook-kampanjen som brer om seg verden over, har Facebook-sjef Mark Zuckerberg gått ut og beklaget og sagt at Cambridge Analyticas bruk av Facebook-data var et brudd på selskapets regler. Men allerede i 2015 dokumenterte The Guardian at Cambridge Analytica brukte Facebook-profiler til å påvirke den amerikanske valgkampen – uten at Facebook gjorde noe. For i likhet med de andre store teknologiselskapene, lever Facebook av å selge våre personlige data. Alt det vi skriver, deler, liker og foretar oss på Facebook er selskapets eiendom. Det innebærer at de kan gjøre hva de vil med informasjonen om oss og våre venner – inkludert å selge den til selskaper som Cambridge Analytica. 

Hver gang vi bruker sosiale medier og apper, søker på Google, shopper på Amazon, eller bruker de mange fysiske produktene (fra TV, kjøleskap og biler, til klokker og barneleker) som nå er koblet til internett, legger vi fra oss tonnevis av data om oss selv; våre interesser og oppfatninger, våre vaner og helsetilstand, hvem vår familie og venner er, og hvor vi til enhver tid befinner oss. De som eier og kontrollerer disse dataene er noen få store teknologiselskaper som Facebook, Google, Apple, Amazon og Microsoft.

Teknologiselskapene tilbyr oss tilsynelatende gratis tjenester mot at de får kartlegge våre privatliv. Dataene om oss ble tidligere brukt hovedsakelig til å vise oss målrettet reklame, men nå brukes de i stadig større grad til å utvikle kunstig intelligens og til å bygge nye teknologier. Verdien av dataene vi produserer når vi bruker selskapenes digitale plattformer er mye høyere enn tjenestene selskapene tilbyr. I løpet av få år har de store teknologiselskapene vokst seg gigantiske på å utvinne våre data. Vi vet ikke hvem de deler informasjonen om oss med eller hva de kan komme til å bruke den til i framtiden. Cambridge Analytica er bare toppen av isfjellet.

Kulturminister Trine Skei Grande mener at svaret på Cambridge Analytica-skandalen er å gjøre personvern til en vare som folk kan betale for. Grande står her på linje med USA og de store teknologiselskapene, som ser personvern som en kommersiell tjeneste, ikke en rettighet. Konsekvensen av en slik politikk er at personvern blir et privilegium forbeholdt de som har råd til å betale for det og at det blir opp til selskapene å velge hvem de vil tilby denne tjenesten til, i hvilken grad og til hvilken pris. 

I Norge og Europa har personvern tradisjonelt vært en offentlig garantert rettighet som alle borgere har, og ikke en vare som et selskap kan velge om det vil tilby. En ny personvernlov som vil bli innført i Norge og EU i mai i år vil kunne beskytte oss mot noe av det som truer vårt personvern – vel og merke dersom den ikke forhandles bort i handelsavtaler som TISA. Den nye loven vil gjøre all data om oss tilgjengelig og den vil gi oss rett til å be om å få å se dataene og kreve å få dem slettet. Det betyr at hvis du for eksempel sletter Facebook-kontoen din, så kan du kreve å få overlevert all dataen om deg i papirformat på døren.

Personvern er imidlertid bare en liten del av et mye større bilde. For det dreier seg i bunn og grunn om hvem som skal eie og kontrollere våre data og hvem som skal styre den teknologiske utviklingen og forme framtidens samfunn.

De store teknologiselskapene investerer flere titalls milliarder årlig i forskning og utvikling avteknologier og tjenester basert på kunstig intelligens. De bruker oss, ikke bare til å produsere data for dem, men også til å trene og perfeksjonere de nye teknologiene når vi bruker deres plattformer. Selskaper som Google, Amazon og Microsoft har utviklet tjenester som automatisert transport, systemer for overvåkning av folk, trafikk og bygninger, analyse av helsedata (Google har inngått en samarbeidsavtale med det britiske helsevesenet, NHS), digitale utdanningstjenester – og mye mer. De private gigantene tar i stadig større grad over og drifter det som tidligere var offentlige tjenester, og mye av det offentlige livet foregår nå på deres plattformer.

Selskapene som eier og kontrollerer de nye teknologiene og tjenestene har formuer større enn statsbudsjetter, de betaler lite eller ingen skatt, og de ødelegger lokale konkurrenter. Likevel har byer og kommuner – etter mange år med privatisering, konkurranseutsetting og budsjettkutt – gjort seg avhengige av dem. Faren er, at om vi overgir kontrollen over essensielle tjenester og infrastruktur til selskapene, blant annet gjennom regler i handelsavtaler, så vil det bli nesten helt umulig for innbyggere og lokale myndigheter å ta den tilbake senere. Googles moderselskap Alphabet, for eksempel, er allerede i gang med et prosjekt for å utvikle og ta over driften av en hel bydel i Toronto.

Forfatter og teknologiforsker Evgeny Morozov advarer mot at dersom vi lar denne utviklingen fortsette, kan vi i framtiden få et høyteknologisk føydalsamfunn, et svært hierarkisk samfunn der makt er konsentrert i private hender og de globale teknologiselskapene dikterer hvordan samfunnet skal fungere. Morozov argumenterer derfor for at vi må ta tilbake makten fra selskapene gjennom å innføre offentlig eierskap og demokratisk kontroll av data og bygge offentlige og desentraliserte alternativer til selskapenes plattformer og tjenester.

Nyliberale handelsavtaler som TISA, TTIP og TPP kan imidlertid komme til å gjøre politiske alternativer og demokratisk styring av den teknologiske utviklingen praktisk umulig. Selskapene, som er dypt involvert og har stor innflytelse på internasjonale handelsforhandlinger, kjemper for avtaler som tjener deres interesser og som vil befeste deres makt langt inn i framtiden.

De nye handelsvtalene har egne kapitler om «elektronisk handel» som inneholder regler for den digitale økonomien. Disse reglene vil blant annet gjøre det forbudt å kreve at et selskap skal lagre innbyggernes persondata lokalt i landet de opererer i. Hensikten er å legge til rette for fri flyt av data over landegrensene, uten hensyn til at land har ulik personvernlovgivning. Strenge personvernregler, som den nye europeiske personvernloven, vil dermed kunne bli avtalestridige eller ubrukelige. Samtidig vil reglene gi selskapene en lovfestet rett til å nekte både sivilsamfunn og offentlige myndigheter innsyn i kildekodene de bruker i sine tjenester og til å holde programvare for alt fra pacemakere og medisinproduksjon til biler og atomkraftverk hemmelig. Bestemmelsene er en oppskrift på de store teknologiselskapenes dominans.

Etter at TISA-forhandlingene stoppet opp i desember 2016, har selskapene og nyliberale regjeringer vendt blikket mot Verdens handelsorganisasjon (WTO), og presser nå på for å innlemme TISA-lignende regler om «elektronisk handel» i WTO.

Dersom vi vil ha et demokratisk og menneskelig samfunn i framtiden, så må vi stoppe storselskapenes maktovertakelse. Et første skritt er å stoppe TISA og andre nyliberale handelsavtaler.

Storebror ser deg: Personvern som vare eller rettighet?















Handelsekspert Sanya Reid Smith møter leder i Attac, Petter Slaatrem Titland til samtale i et åpent møte 13 mars kl 19, på Vespa & Humla i Oslo.


Ville du gitt fra deg informasjon om dine interesser og vaner, din helsetilstand, hvem familien din og vennene dine er og hvor du til enhver tid befinner deg til en fremmed? 

Sanya Reid Smith
















Data om oss produseres hele tiden når vi bruker smarttelefoner og en mengde andre produkter og tjenester som er koblet til internett. Disse personlige opplysningene er gull verdt. Persondata er den nye oljen i den digitale økonomien og de som sitter på dataene er en håndfull gigantiske selskaper som Facebook, Google, Amazon og Apple. Selskapene tilbyr oss gratis tjenester mot at de får kartlegge privatlivet vårt, men vi vet ikke hva de gjør med informasjonen og hva de vil bruke den til i framtiden. 


Petter Slaatrem Titland. Foto: Attac


















Noen land har strengere personvernlover enn andre. I Norge og i EU er vår rett til privatliv mye bedre beskyttet enn for eksempel i USA. Men selskapene anser streng personvernlovgivning som en handelshindring som de vil kvitte seg med gjennom å fremme regler som tjener dem i internasjonale handelsavtaler.

Handelsbyråkrater forhandler om reglene for den digitale økonomien i forhandlinger om handelsavtaler som TISA, TTIP og CETA. I disse forhandlingene presser USA og flere andre land på for fri flyt av persondata og ingen krav til hvor dataene skal lagres.

Tirsdag 13. mars kl. 19.00 kommer Sanya Reid Smith, juridisk rådgiver og seniorforsker i Third World Network, til Vespa for å snakke om internasjonale handelsavtaler, persondata og konsekvenser for personvernet og muligheten for demokratisk styring av den teknologiske utviklingen. Sanya Reid Smith er en av verdens fremste eksperter på feltet.

Leder i Attac Norge, Petter Slaatrem Titland, vil gi en introduksjon til samfunnsendringene som konsekvens av den digitale økonomien.

Arrangører: Attac og Folkeaksjonen mot TISA. Møtet vil bli livestreamet på Facebook-siden til Attac Norge.

VELKOMMEN!

Tid: 13. mars kl. 19:00 til 21:00 
Sted: Café Vespa & Humla, Københavngata 2c, Oslo


-----------------------------------------------------------------------------------------------------------

Tre artikler til ettertanke:

Big data-diktaturet: "Kina planlegger å overvåke statens borgere totalt ved hjelp av datalagring og ansiktsgjenkjenning. Hver og en får en poengkonto. Her begynner fremtiden." 

Overvåking i 21. århunderet: "Datainnsamling og overvåking i det 21. århundre handler ikke om staten." 

George Orwell som Kinas læremester: "Selv Orwell hadde ikke fantasi til å forestille seg omfanget av dagens digitale kontrollsystemer. Men han ga oss begrepene som setter oss i stand til å tenke oss hvilken verden vi har i vente når vårt mentale indre invaderes av en tyrannisk stat. Som i Kina i dag."

Den omstridte investor-stat-domstolen (ISDS) strider mot EUs lovgivning




Pressemelding Attac Norge
Petter Slaatrem Titland
Tlf: 950 38 128

Domstolen i EU (European Court of Justice, ECJ) slo i dag fast at den omstridte investor-stat-domstolen strider mot EUs lovgivning.

- Debatten om hvorvidt selskaper skal ha en egen domstol for å saksøke stater har pågått i noen år. I Sentral-Europa har den fått hundretusener ut på gatene. Nå kan vi ha vunnet den kampen, sier Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge.

Den såkalte «Investor State Dispute Settlement (ISDS)» er en privat domstol som skal løse konflikter når de oppstår mellom et selskap og landet der selskapet investerer. Slike private domstoler er regulert gjennom handels- og investeringsavtaler mellom land.

Dommen fra ECJ kommer etter en konflikt mellom det nederlandske forsikringsselskapet Achmea og Slovakia. En investeringsavtale mellom Nederland og Slovakia inneholdt en slik investordomstol.

Achmea saksøkte Slovakia etter at landet innførte helsereformer som gjorde det vanskeligere for det nederlandske selskapet å selge forsikringer i Slovakia.

Achmea vant saken i investor-stat-domstolen, og Slovakia ble dømt til å betale 25 millioner euro i erstatning. Slovakia nektet derimot å betale. Derfor tok Achmea saken til tysk rett, slik at dommen kunne håndheves. Tysk høyesterett ba Domstolen i EU om å avgjøre om domstolen i investeringsavtalen mellom Slovakia og Nederland var i tråd med EU-traktatene.

I dag har ECJ slått fast at investor-stat-domstolen bryter med EUs traktater.

- Sivilsamfunnet har pekt på urettferdigheten ved at et selskap kan saksøke stater for lover de innfører på demokratisk vis. Nå har vi endelig fått støtte fra EU-domstolen. Vi forventer nå at dette får konsekvenser også for Norges handelspoltikk, sier Titland.

Avgjørelsen setter 200 investeringsavtaler i EU som inneholder en slik domstol i tvil. Mange kontroversielle handels- og investeringsavtaler kan bli stoppet på grunn av dommen fra ECJ. En av dem er CETA-avtalen mellom EU og Canada, som enda ikke er ratifisert i alle EU-landene.

De siste årene har debatten om de private domstolene dratt seg til. I 2015 forsøkt regjeringen å innføre slike domstoler i Norge. Da reagerte både opposisjonen og støttepartiene på Stortinget. For øyeblikket forhandler Norge en handelsavtale med Kina som kan komme til å inneholde en slik investor-stat-domstol.

Attac Østerrike skriver i en pressemelding at de krever at EU-landene stemmer nei til CETA-avtalen, og at EU-kommisjonen trekker seg fra forhandlinger med Japan og Mexico.

Les EU-dommen her:

https://curia.europa.eu/jcms/upload/docs/application/pdf/2018-03/cp180026en.pdf

Hva er ISDS?

Siste fra facebook

Siste fra Twitter